Halvfullt

Å gå er noe som hører med til NZ fiske. Noen går noen meter fra bilen, mens noen liker hele pakka med å gå langt inn til noen øde elver og fiske steder som ikke er så ofte besøkt. Dette gjelder spesielt hvis man er interessert i tørrfluefiske, i hvert fall litt utpå sesongen. De elvene med lett tilgjengelighet har en tendens til å bli fisket mye og fisken blir vanskelig.

Vekkeklokka stod på 06.03 siden det var en halvtime å kjøre til elven og deretter to timers gange til elva. Etter en kjapp frokost og en rask bilkjøring ankom jeg parkeringsplassen der det gikk en form for sti innover. Jeg hadde besøkt elven før, men hadde da brukt ett par timer på bushvandring siden jeg ikke fant stien og fiske ble så som så. Elven var derfor ganske uoppdaget for min del. Jeg startet vandringen innover.

At skjorta var praktisk talt gjennombløt helt ned til albuen av svette, at pulsen slo, at sulten og tørsten kom sigende og at det dugget så fælt på brillene at jeg nesten ikke klarte å se gjennom, var ikke vesentlig. Eneste jeg kunne legge merke til var elven.

Noen øyeblikk er magiske når man driver med fluefiske. Å komme til en elv, sola titter over åskammen, disen stiger opp fra elven, kjenne spenningen over hva dagen kommer til å bringe, kjenne luktene av naturen og føle seg som den eneste her på jord er en av de.

Etter å ha surra bort en halvtime på en fisk i de nederste poolene gikk jeg opp til der elven begynner å ta fart. Her finner jeg masse fisk. Ser at de står både på innersvingen og i dypdelen. Siden jeg var i humør for smygfiske på grunt vann vadet jeg over elven i noe høyt vann. Sekken over hodet og på tå over. Det viste seg å være ett smart trekk. Landet raskt to ørreter og røyk en på noe klønete måte.

I det jeg hiver på meg sekken og skal gå oppover elven hører jeg den lyden jeg frykter nest mest her i NZ (torden troner fortsatt øverst). Over åskammen kommer det ett rødt helikopter farende og lander 500 meter over meg.

Dessverre skjedde det man har hørt så mye om når man fisker fjertliggende elver i NZ, men som jeg heldigvis aldri ikke har opplevd før. Helikopter er vanlig her i NZ. De vet om de fineste stedene å ta klienter og det er på måte ett kvalitetstegn at de kommer til elven jeg skulle ha fisket..

Slukøret går jeg opp til helikopteret(som tar en stund i bushen..). Der ligger piloten og sover. Som en liten hevn vekker jeg han før jeg hører om det er fluefiskere. Det er det. Prater litt før jeg tusler nedover igjen. Tror han skjønte at jeg var skuffet. Kapitalen seirer over hardt arbeid. Helikopter slår menneske.

Bestemte meg for å se glasset for halvfullt istedenfor halvtomt – noe jeg kanskje ikke har vært like flink på tidligere på turen. Viste at det var ett par strekker jeg hadde gått forbi som kunne være aktuelt. Det stemte bra. Her stod det 3 fisk på rappen. Den ene ble matfisk, neste løsnet, før siste gikk rett i trejungelen under vann.

2 kg matfisk

Tross alt ble det en fin dag selv om jeg ikke fikk sett delene jeg hadde lyst til. Fordelen var at hjemturen ble på 2 timer istedenfor 3-4, samt at jeg rakk å kjøpe en god hvitvin til fisken.

Faktisk lurt å ta matfisk nå, siden broen som gikk med under flommen ikke har blitt erstattet og matbutikken her lenger ikke har ferskvare, bare boksmat.

Ble tid til en tur på stranda også