Siste dager

 Det begynner å bevege seg mot sensommer i NZ. Det er stabilt vær, vinden er ikke like gjeldende, cicada’ne synger, biene har kommet(smertelig erfart) og ørreten er feit og vanskelig. Mange av ørretene her har nå blitt eksperter på kunstige fluer og de er svært vanskelig å få de opp på tørt. Men det finnes håp. Cicada’ne er svært dårlige flygere og de havner titt og ofte i vannet, noe ørreten setter stor pris på. Samtidig kan man også komme seg ett stykke unna vei, noe som ofte betyr lettere fisk.

Ørretmat

Planen for de siste dagene var stort sett å fiske kjent vann. Første dag brukte jeg på en elv som Rune og jeg hadde fisket med hell i november. Prøvde å komme meg langt opp i elven, noe som ikke ga spesielt gode resultater. Ble en mindre ørret og ett par takes.

Dag to tenkte jeg å besøke en av våres tidligere favoritt elv. Denne turen hadde den ikke levert, men tenkte å gi det ett forsøk. Kom meg ikke så langt opp i dalen med bilen pga veien hadde blitt borte under januar flommen… Noe som jeg så på som positivt. Lenger distanse til de beste delene, mindre folk. Det stemte godt. Da jeg ankom strekket jeg hadde tenkt meg så jeg heller ingen fotspor. Landet ganske raskt en 2 kg’s og tenkte at dette var bra. 

Veien stoppet her

Deretter fulgte noen frustrerende timer. Jeg skremte, både med fremtreden og med kasting, mer fisk enn jeg hadde gjort på hele turen til sammen – tror jeg er realistisk her. Fisken var super paranoid. Det positive var at det var at det var mye fisk i elven. Ble komisk da jeg i en høl skremte en som skremte en til og så videre. Type domino effekt. Skremte ett par med kasting også. Tilslutt svømte det 7 ørreter rundt i sirkler og viste ikke helt hvor de skulle gjøre av seg. 

Januarstormene hadde tatt hardt på skogen på østsiden av fjellene

Kom meg opp til hyttekulpen. Her deler elven seg i to og man har valget hvilken vei man vil gå. I denne kulpen ser jeg en stor ørret mens jeg spiser lunch. Slike hytte-fisker er ofte helt umulig og det er nesten ikke vits å bruke tid på dem. 

Likevel måtte jeg prøve da denne fisken så stor ut. Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne når den kom sigende på 3 kastet, gapte over flua uten noe som helst form for tvil. Tror jeg kroket den lovlig sent pga overraskelsen, men tilslaget satt. Kjøringen ble så som så, men ørreten veide pene 3.5 kg!

Resten av dagen gikk jeg løpet Rune og jeg aldri tar. Fikk to fine fisk her og dagen ble bra. 

3.5

Dag 3 ble også en fin dag. Ble litt forsøk på noe filming. Endte opp med 3 fisk. Ga meg litt tidlig pga ekstrem varme. For hett – skal ikke være mulig!

Siste dag gikk med på å utforske en ukjent elv som Rune og jeg hadde måtte gi opp pga vær tidlige i sesongen. Nå var det på tide, da været var knallbra. Skyfri himmel og lite vind. Spenningen var stor da jeg ankom parkeringsplassen som brukes for å nå denne elven. En bil stod der, men den hadde fittness klistremerker på frontruta, dermed gikk konklusjonen mot turgåer. Trampet oppover dalen. Beste fisket skulle være en times gange oppover elven. Kom meg opp mot strekkene som skulle være bra og det tok ikke lang tid før jeg ser en skygge i strømkanten. Der står det en ørret aktivt som jeg ikke hadde sett på lenge. Den tok til og med tørt. Gjorde meg klar og tok ett prøvekast 3 meter til siden for fisken og en meter bak. Ørreten likte tydeligvis dette veldig godt, for den kom 4 meter ned og tok flua med ett plask. 

Deretter fulgte det en sekvens som skulle vært filmet. Elven var ikke stor, egentlig knøtt liten.. Elva på hytta i Grandvin er nok større...

Ørreten begynte å vandre oppover i ett steinete stryk. Heldigvis var jeg på allerten og fulgte etter. Var som å se en laks oppover til gyteplassen. Ørreten spant oppover strykpartiet og jeg spant etter. Tror den gjorde 30 meter oppover før den begynte å bli sliten, så da var det på tide å gå ned igjen. Jeg fulgte etter.. Tilslutt får jeg håvet og jeg tror jeg fant ut årsaken. Flua var kroket i finna på fisken. Uansett så var det en nydelig ørret på 3 kg.

Opp her spant ørretten

Fortsetter oppover elven og jeg tenker hele tiden at nå er elven blitt for liten, men finner noen fisk her og der. Skremmer ett par før jeg finner en fisk som står i ett strømdrag i en kulp. Først tror jeg den er skremt da den kommer helt ned ved siden av meg, men etter hvert ser jeg at den fortsetter å plukke. Jeg tester ut diverse fluer, men må over på blå humphy’n før den kommer opp.

Akkurat samme skjer her. Ørreten fyker oppover stryket i forkant av hølen. Det blir en eksakt reprise av forrige kjøring. Det som skiller seg er vekten. Denne ørreten veier 3.3 kg! Den er så feit som ørreten på NZ kan bli.

Går heldivis litt videre, selv om trua er så som så. Finner tilslutt en siste ørret, som står og vaker steady. Denne ørreten tilhører en av de enkle fiskene man kan fiske på. Stod perfekt til i en strøm, vaket steady og det tok ikke mange kastene før den tok flua naturlig som bare det. Kjøringen ble derimot helt vanlig og tilslutt kunne jeg håve en 2.8 kgs ørret.

Ett verdig punktum i en lekker liten sak av en ørretelv. Hadde nok veldig flaks siden det virket som det var en stund siden noen hadde fisket her.

Litt merkelig å vandre nedover den vakre dalen i solen og tenke på at dette var min siste fiskedag på lenge.